Tre trenerstiler

12039454_10101274660981399_7884645262011092970_nKom nylig over sitatet «One coach will impact more young people in one year than the average person does in a lifetime.» av Dr. Billy Graham. Trenerløypa promoterer en trenerstil som beskrevet i boken den coachende treneren. Dette er en av flere tilnærminger til hva som kjennetegner en dyktig trener.

It is amazing how much can be accomplished if no one cares who gets the credit. – John Wooden

Tre trenerstiler

Kommanderende

Treneren tar alle beslutningene. Rollen til idrettsutøveren er å respondere på de kommandoer de mottar. Underliggende antagelse er at treneren vet best på bakgrunn av kunnskap og erfaring. Utøveren har som primæroppgave å lytte, absorbere og adlyde. Denne stilen var lenge fremtredende og vi har den fortsatt med oss. Den autoritære stilen er ofte en stil dagens trenere opplevde selv en gang i tiden. Det er også en stil som gjør at du slipper å forklare hvorfor du gjør som du gjør og det er fint for å skjule områder du ikke er like dyktig på. Det er stor risiko at den kommanderende treneren faller i fellen:

… ten years of coaching without reflection is simply one year of coaching repeated ten times (Gilbert og Trudel 2006)

Ettergivende

Treneren gjør så få beslutninger som mulig. «Kast-inn-ballen-og-ha-det-gøy»-tilnærming. Det er lite instruksjon, lite veiledning i forhold til organisering av aktivitet og disiplinære problemer løses kun når det er absolutt nødvendig. Det er tre mulige årsaker til at en trener velger denne stilen:

  1. De mangler kompetanse eller selvtillit til å instruere eller veilede.
  2. De er uvillige til å sette av nok tid og innsats til å forberede seg.
  3. De tror at dette er den beste måten for utøverne.

Mange ser på den ettergivende treneren primært som en dårlig barnevakt.

Samarbeidsvillig

Trenere som velger en samarbeidslinje åpner for samarbeid med sine utøvere og assistenter rundt beslutninger. Selv om de forstår sitt ansvar i forhold til å lede og veilede unge mennesker på vei mot et mål så innser de også at unge mennesker ikke kan bli til ansvarlige voksne med mindre de lærer å ta egne beslutninger. Det er utfordrende å finne balansen mellom å ta beslutninger og la utøverne styre seg selv. Hovedfokus for en samarbeidsvillig trener er læring inkludert livslærdom i tillegg til tekniske og taktiske ferdigheter.

På overflaten ser den kommanderende tilnærmingen ut til å være effektiv. Treninger må organiseres. Spesielt i lagidretter er det ikke mulig å jobbe på en demokratisk måte der alle påvirker hva som skal skje. Det er også mange eksempler på at den autoritære tilnærmingen kan fungere dersom det primære målet er å vinne. Men det er alltid en underliggende risiko at spillere som ikke aksepterer en overkjørende trener mister motivasjonen. Spillere deltar for å tilfredsstille treneren og unngå hans vrede fremfor å spille med en egen indre drivkraft.

Velger du den ettergivende stilen så gjør du rett og slett ikke jobben din som trener. Det er selvsagt helt greit at du lar spillet gå sin gang uten å avbryte men med mindre dette er koblet opp mot å observere og evaluere hvor godt spillere tar egne og gode beslutninger så er det en forsømmelse.

Det er lett å tenke at en samarbeidsvillig trener overgir ansvaret og lar utøverne gjøre hva de vil. Det er imidlertid et kjennetegn på den ettergivende stilen og ikke den samarbeidsvillige. Det handler ikke om å unngå orden og disiplin. Det handler om å ta inn over seg den svært komplekse oppgaven å styre hvor mye struktur som skal til for å skape et optimalt klima for spillerutvikling. Det er som å holde et vått såpestykke. Holder du for hardt så mister du det (den kommanderende stilen), hvis du ikke griper i det hele tatt så sklir det unna (den ettergivende stilen). Et fast men forsiktig grep er det som skal til (den samarbeidsvillige stilen).

Det er imidlertid en pris å betale for den som velger å være samarbeidsvillig. Det er svært kunnskapskrevende siden valg sjelden er absolutt riktige eller feilaktige. Veien du velger innebærer å tilpasse seg hvert individ i langt større grad enn den kommanderende treneren må gjøre. Noen ganger betyr det for eksempel å ta et tap fordi du ønsker at alle skal få spilletid. Dette er spesielt vanskelig dersom du føler at din posisjon som trener er truet.

«Don’t mistake collaboration for weakness» er et av kapitlene i boken A Fresh Season – Insights Into Coaching, Leadership and Volleyball av trenerlegenden Terry Pettit. Karrieren kunne tatt slutt i en tidlig fase siden Pettit inviterte medhjelpere inn i sitt trenervirke og hans iver etter samarbeid av enkelte ble oppfattet som en svakhet.

Assistant coaches can welcome the opportunity to take ownership of any element of training, recruiting or team building that is offered by the head coach, but they should not interpret such empowerment as an opportunity to promote themselves into a position of power. They are more likely to be seen as a fool by the people they are hoping to lead, and they will be convincing the administrators who make such decisions that the assistant coach has a fundamental misunderstanding of leadership by placing his ego Ahead of integrity and trust. (A fresh new season – side 95)

De som følger intervjuprosjektet Volleyball coaching wizards vil også danne seg et solid inntrykk av at de mest fremgangsrike trenere konstant søker ny kunnskap og flere åpner for tett samarbeid med assistenter som skaper diskusjoner. Giovanni Guidetti forteller blant annet om kontrasten mellom Brasil og USA der man i Brasil kan ha opp til et titalls trenere som står på kasser og slår baller over nett til Team USA der de ikke lenger benytter slike hjelpemidler i særlig stor grad. Giovanni Guidetti ser objektivt at begge nasjoner har tatt omtrent like mange medaljer og han innleder gjerne en diskusjon der han selv finner veien videre som trener. Engasjementet av USA-utdannede Jamie Morrison som assistent i Vakifbank i sommer er hans måte å skape grobunn for slik diskusjon og personlig utvikling. Han benytter kubanske Gil Ferrer Cutino som assistent når han jobber med damelandslaget til Nederland som er kvalifisert for OL. Cutino er for øvrig nå også assistent fra sommeren 2015 for Avital Selinger i Volero Zürich. Selingers far Arie Selinger er den trener som i størst grad har formet filosofien til vår egen profftrener i volleyball Tore Aleksandersen (som forøvrig var instruktør på det første Trener 2-kurset i ny trenerløype).

Når jentene fra Sandnes vant NM U15 i perioden 19. -22. mars 2015 så var hovedtrener Kjell Gunnar Aarrestad engasjert i det kolliderende mesterskapet for U19 i Tønsberg. Jeg har aldri sett Kjell Gunnar Aarrestad i trening men det er neppe en utpreget kommanderende og autoritær stil som gir gull i hans fravær!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: