Minivolleyball i Nederland (PDF)

Cool_moves

Adrie Noij er profesjonell volleyballtrener i Nederland og hans «Circulation- and mini-volleyball» nådde FIVB i 2003. «Circulation Volleyball» hadde som prinsipp at spillerne roterer hver gang ballen passerer nettet. Ti år senere holder vi på med å spre elementer av denne spillformen også i Norge. I de senere årene promoterer også Adrie Noij «Smashbal» som er en spillform som har hatt spesielt stor suksess hos yngre gutter. Adrie Noij er fortsatt like aktiv som instruktør i dag og benyttes ofte av FIVB i forbindelse med trenerseminarer over hele verden.

Hovedpoengene til Adrie Noij

  • Barn er ikke “voksne i miniatyr”; de utvikler seg raskt på en mengde områder (fysisk, mentalt, etc.).
  • Mini-volleyball er utviklet for å tilpasse spillet til ulike aldersgrupper og de behov som finnes i ulike aldre.
  • I Nederland lærer barna å svømme i 4-5 årsalderen. Deretter er de klare for sport. Spesielt guttene ønsker å konkurrere. Volleyballtrenere pleide å si at vår idrett er så teknisk krevende at du må holde på noen år før du kan konkurrere. Resultatet ble at barna ikke velger volleyball. Mini-volleyball møter behovet for å konkurrere.
  • I Nederland er det en rekke klubber som tilbyr volleyball til barn i alderen 10-12 år. Adrie Noij mente at dette er for sent å starte med volleyball sammenlignet med andre idretter.
  • Barn har innebygd motivasjon for spill. La oss møte barna på deres behov.
  • Barn ønsker å ha glede av sport. De trenger fysisk utfoldelse og kontinuerlig lek.
  • Barn trenger utfordringer og ønsker å spille sitt eget spill på egne premisser.
  • Volleyball i Nederland var i en bølgedal og 90 % av all volleyball i Nederland var rekreasjon. Klubbene gjorde lite annet enn å speide etter talenter. Trenden er nå snudd.
  • Risiko ved å starte for tidlig med en idrett er at man går lei. Det er derfor viktig at mini-volley tilbys med kvalifiserte trenere.

Erfaringstall fra Nederland viser at 75 % av rekrutteringen nå kommer i aldersgruppen 6 – 9 år. 20 % i aldersgruppen 9 –12 år. 5 % eldre enn 12 år.

Last ned dokumentet Dutch Volleyball Children. Det er på 40 sider inneholder mange detaljer og konkrete tips til mini-volleyball fordelt på nivå 1 til 6.

Andre tips fra Adrie Noij

Tre ting må være tilstede på alle treninger:

  1. Moro: Det viktigste er at det er gøy. Hvis barn er motivert til å spille lærer de bedre (realistiske mål, lekorienterte spill, idrettsspesifikke i kombinasjon med generelle øvelser)
  2. Mye bevegelse: Barn må bevege seg mye. Samfunnet gir ikke lenger de samme muligheter for spontan lek. Det er opp til oss trenere å sørge for at barna får bevegelse.
  3. Læringsaspektet: Det er vårt mål å lære barna et spill. Denne læringen er ikke bare teknisk og taktisk men også sosialt. Barna må utvikle følelsen av hvordan de skal oppføre seg før, under og etter kamper. Hvordan de skal ta ansvar.

I mini-volleyball er kontakten med foreldre veldig viktig. En demonstrasjonstrening eller en med-foreldre-trening for å informere om hva du driver med kan også være en fin måte å rekruttere flere frivillige.

Andre punkter:

  • I mini-volley kommer teknisk utførelse først, deretter prestasjoner.
  • Stimuler til å øve hjemme.
  • «Hvem kan slå 50 sammenhengende slag?» Konkrete målbare utviklingsplaner.
  • Vi tøyer ikke med mini-volley spillere.
  • La spillere som starter sent øve ekstra slik at de kan spille med barn på egen alder.
  • Hvis du har en svært talentfull spiller begrens spill oppover til ett alderstrinn for å unngå emosjonelle og sosiale problemer.
  • La barn med svak motorikk holde på lengre med basisøvelser.
  • Prøv å sette deg selv inn i barnets verden. Snakk deres språk. Tydelige øvelser som er enkle å forstå og unngå køer.
  • Bruk langnett. En-mot-en. To-mot-to. Tre-mot-tre. Gir mye ballkontakt.
  • Sørg for å ha gode eksempler på trening. Barn lærer i bilder.
  • Hyppig rullering av partnere.
  • Sørg for riktige baller tilpasset nivå.
  • Ikke gi for mye informasjon på en gang. Barn er selektive.
  • Jobb mye med det som er spesifikt for idretten. Spillnære øvelser er enkle å forstå. Abstrakte og repetitive teknikkøvelser blir fort kjedelige og strider mot barns natur.
  • Start med trening to ganger i uken. Volleyball er en teknisk idrett så idrettsgleden øker.
  • Legg treningen lørdag morgen. Da er det enkelt å få assistanse.
  • Vær konsistent med avtaler du gjør før sesongen.
  • Sørg for sosiale aktiviteter i tillegg til volleyball for å styrke relasjoner.
  • La de telle mye. Det bedrer konsentrasjonen. Hvem klarer 10-på-rad? Hvem er først til 20?
  • Rekrutter spillere ved inngangen og ved avslutningen på en sesong. De må få lov til å fullføre andre ting de har begynt på.
  • La de spille i alle posisjoner ved nettet. Ingen spesialisering av roller.


wau

Kunsten å fange oppmerksomheten

Kommunikasjon

Kommunikasjon – «Jeg ønsker at treneren min ser meg!»

Her er en liste med forslag til hvordan du kan fange oppmerksomheten som trener:
  1. Benytt noe som fanger oppmerksomheten – en fløyte, en frase, et håndsignal, “Nå vil jeg ha full oppmerksomhet”. Eksempelfrase; “Se og hør!” Det betyr at du ønsker å se begge øyne og begge ører rettet mot deg.
  2. Ikke start før du har alle øyne og ører rettet mot deg og gruppen står stille og har sluttet å snakke. Hvis en spiller ikke hører etter 100%, stopp å snakke og vent i stillhet til alle øyne og ører er fokusert.
  3. Ikke snakk lenge – gi instruksjoner i korte bolker og så gjenoppta aktivitet.
  4. Av og til, snakk roligere slik at de må anstrenge seg for å høre.
  5. Ikke gjenta deg selv – spillerne tenker, “Jeg trenger ikke å høre etter første gang, han sier det alltid to eller tre ganger“.
  6. Still opp spillerne slik at de ikke ser mot noe som er distraherende (andre team, solen, etc).
  7. Hvis en spiller konstant lar seg distrahere, krev at den spilleren står nærmest deg.
  8. Hvis uoppmerksomheten fortsetter tar du spilleren ut av gruppen – sluttfør instruksjonen og så håndterer du individuelt uoppmerksomheten med den aktuelle spilleren.
  9. Ros det du ønsker mer av… når du har fullført en leksjon, gi ros til spillerne som hørte nøye etter. “Trine, fint å se at du hadde både øyne og ører fokusert når jeg ga instruksjon” Navn (Trine) og handling (høre etter). Barn og ungdom vil gjerne høre navnet sitt fra trenerens munn med noe positivt i kjølvannet.
  10. Gi en premie til “Beste lytter”. Sørg for å belønne det du ønsker mer av.

Kilde


wau

Kort, klar og konkret

Sirkel

Hvis du gir deg selv plass rent fysisk, altså ikke står midt i flokken, så signaliserer dette høy status.

Hva er god undervisning? Klar tale, kroppsspråk, velbegrunnet ros og ris er noen av elementene danske Christian Knudsen her peker til.

Verken trener eller utøver er i tvil om når treningen går bra – eller når den går galt. Men hva var det som gjorde forskjellen? Var barna bare umulige i dag eller gjorde treneren noe som inviterte dem til å være det? Mange ulike faktorer spiller inn hvis du ønsker å gjøre en god treningsøkt. Christian Knudsen underviser bevegelse på Jysk Pædagogseminarium og har gjort en mellomfagsoppgave på feilretting og instruksjon.

– Vi snakker for lenge og for mye. Da hopper noen av og blir forvirret. Det kan godt være at ting går bra, men det skyldes ofte ikke treneren, men velvilje fra deltakerne. Prøv å gi instruksjonen i tre viktige setninger, råder Knudsen.

– De færreste forstår mer enn tre instruksjoner av gangen. Og prøv så langt som mulig å demonstrere øvelsen. Er det en lek så vis den, sier han.

– Man kan spare mye tid gjennom å forberede sin trening grundig. Sett opp fire kjegler så trenger du ikke forklare hvor stor banen er. Del gruppen inn i lag fra starten av slik at det ikke blir uro. Sørg for at eventuelle rekvisitter er tatt frem og ha ballene tilgjengelige slik at du unngår uro når du skal hente ting.

Velg dine ord

Ordene du velger i din undervisning viser tydelig hva du selv tenker om trening. «Vi må jo varme opp» eller «Vi skal bare gjøre denne øvelsen før dere får lov til å spille ekte volleyball» signaliserer bare at dette bør overstås. Da kan man ikke forvente den store entusiasmen blant deltakerne. Det er en god idé å bruke bilder og metaforer i språket. Det kan være lettere å overføre et enkelt bilde av en bevegelse for kroppen enn ord. I stedet for å si at vi skal forme en trekant med tommel og pekefinger og plassere hendene over hodet for et fingerslag, kan du si «tenk deg at du holder en halvannen-liter cola i hendene og skal tømme flaskens innhold i pannen».

– Metaforer har en mektig kraft, de fører deltakeren inn i en bestemt tenkning. Metaforer kan dessverre også gi negative konsekvenser. Hvis en trampolinehopper har problemer med å holde kroppen strak, kan jeg si, «Vær som en soldat». Men da blir noen ganger kroppen alt for stiv. Soldatbildet fungerer ikke. Så man bør velge sine metaforer med omhu, sier Christian Knudsen.

Bruk sansene

I tillegg bør du sørge for å være spesifikk. Ros og ris er ikke verdt mye med mindre du spesifikt sier hva som var bra eller dårlig. I stedet for å si «Det var en bra smash», kan vi bruke sansene og fortelle hva vi så: «Nå fikk du god bevegelse i armene slik at du kom høyere før du slo ballen» eller «Nå så jeg ingen bevegelse i håndleddet og ballen ble slått ut».

Det krever sitt å huske hvordan utøveren smashet på forrige treningsøkt, og det blir ikke lettere om det er 20 på laget. Men utviklingen skjer i bitte små skritt – og det er flott for en utøver å finne ut at man faktisk har lært noe, og også få en forsikring om at treneren har merket seg fremgang.

Vi snakker i koder

Som nybegynner i en idrett føler du deg ofte klønete. Både fordi man ikke er så god ennå, og spesielt fordi du ikke forstår språket. Vi snakker i kode. For en trent volleyballspiller er det ikke noe mystisk i at noen roper «gratis», «bak ballen», eller «rop». Men en turner eller svømmer vil være koblet fra, vilkårene krever man vet hva ordene betyr; at du kjenner koden.
– Mye veiledning hjelper kun de som allerede kjenner kodene, og det er en synd fordi det utestenger flere. Og det er ofte disse som virkelig kunne hatt nytte av instruksjonen, bemerker Christian Knudsen. – Problemet er at trenerne har vokst opp med sin idrett og selv forstår koden.

Så det er ikke bare å forklare hva du gjør når du «flakker» er serve. Man kunne kanskje i stedet snakket om at ballen ikke roterer forover eller bakover i luften når serven er slått. Da unngår du bruk av en kode.

Markører

Selv bruker Christian Knudsen markører i sin undervisning. Han samler for eksempel alltid sitt team i midtsirkelen i hallen når de begynner og når de slutter, og det er også der han gir sine instruksjoner underveis i treningsøkta. I begynnelsen gjorde han et poeng av å gjøre den samme nedadgående bevegelse med hendene når de skulle sitte i sirkelen, men nå vet elevene hva bevegelsen betyr, så når han gjør bevegelsen så går de til sirkelen. I volleyball er det ikke uvanlig at en instruktør plutselig roper «10, 9, 8 ….osv» – da skal spillerne hente alle løse baller i lokalet og plassere de i kurven før instruktøren har kommet til null i nedtellingen.

Det er viktig å gi en klar indikasjon på at nå kommer det instruksjon og at spillerne nå må være oppmerksomme for å vite hva de skal gjøre, sier Knudsen, og legger til at markørene gir en felles følelse av at de gjør noe sammen. Markøren betyr derfor at Christian Knudsen med en enkel håndbevegelse får utført mange oppgaver; han samler utøverne i sirkelen og indikerer samtidig at de skal være oppmerksomme og stille.

– Innenfor teatersport arbeider vi med høystatus og lavstatus, noe som vi også kan bruke som instruktører. Som trener må du anta høy status og stå fast på at det er du som har retten til å snakke. Så hvis noen andre snakker så kan jeg gjerne vente til det blir ro. Hvis du gir deg selv plass rent fysisk, altså ikke står midt i flokken, men litt bort fra gruppen, snakker rolig og i et normalt toneleie, har en rolig fremtoning og ikke gjør for mange bevegelser, så signaliserer dette høy status, sier Christian Knudsen. Han fortsetter: – Hvis du spiller på høy status så får du det, fordi folk kjenner signalene og reagerer på dem. Men hvis du ikke får folk sammen og må rope og skrike for at alle skal høre hva du sier, signaliserer du en lav status. Og folk reagerer deretter.

– En annen måte å heve sin status er å være høyere enn de deltakerne, for eksempel ved å sette seg opp på huk hvis resten av deltakerne sitter på rumpa, eller står opp. Men det krever en vurdering av om du ønsker å være en overlegen autoritet, sier Christian Knudsen. – Både som trener og som forelder må du noen ganger reflektere – ville jeg likt å bli behandlet selv slik som jeg behandler disse utøverne. Du må være bevisst hva du er ute etter og velge din form deretter. Hvis du vil ha deltakelse fra barna på laget må du også signalisere at det er greit å være uenig med treneren.

Se Kilde

Christian Knudsen

Christian Knudsen


wau

Bokanmeldelse: Den coachende treneren – Begynnere

Bilde

«Den coachende treneren – om å coache begynnere», den første av fire bøker i serien «Den coachende treneren», handler om det å være trener for dem som nylig har startet med idrett.

Den coachende treneren – om å coache nybegynnere

  • Forfatter: Frank E. Abrahamsen og Erlend O. Gitsø
  • Sider: 80 fysisk (40 med faglig innhold)
  • ISBN: 9788272862403
  • Utgivelsesår: 2014

I mars 2014 kom den første i en serie på fire bøker som følger trenerløypa i Norges idrettsforbund:
Bok 1 – BEGYNNERE (utgitt mars 2014)
Bok 2 – VIDEREKOMNE (utgis i løpet av 2014)
Bok 3 – DE SOM SATSER (før sommeren 2015)
Bok 4 – TOPPIDRETTSUTØVERE (våren 2016)

Hva får du

En ting jeg normalt ikke tenker på når jeg kjøper en bok er sideantall. Det er imidlertid umulig å ikke reflektere over at det faktisk bare er halvparten av bokens 80 sider som har faglig innhold. Resten er til egne notater og kildehenvisninger (utelukkende referanser til andre bøker, ingen internettreferanser).

Skaff deg en notatbok eller noter bakerst i denne boka. La dette bli «trenerdagboka» di. (Den coachende treneren – s. 10)

Fakta: Du får 40 sider fagstoff. 22 sider til egne notater.

Fakta: Du får 40 sider fagstoff. 22 sider til egne notater.

Bokens innhold er fordelt på fire kapitler:

  • Den coachende treneren – den lærende utøveren (10 sider)
  • Motivasjon (14 sider)
  • Kommunikasjon (10 sider)
  • Veien videre (6 sider)

– Man erfarer fortsatt at trenere for denne målgruppen er for resultatorienterte. Vi ønsker å gi trenere et arbeidsverktøy for hvordan man kan tenke langsiktig i arbeidet med barn og unge i idretten. Vi håper trenerne tar med seg boka ut på feltet og noterer underveis, sier Frank Abrahamsen som er ansvarlig for trenerutdanningen på Norges idrettshøgskole og ansatt ved Olympiatoppen. (Sitat fra forfatteren på boklanseringen)

Det er liten tvil om at boken kan fungere fint som en notatbok. Spørsmålet er om boken er det verktøyet du trenger for å bli en trener i vekst.

Kapittel 1 – Coaching og læring

Hvis trenerrollen er praktisk så er rollen som ung idrettsutøver enda mer praktisk. Det handler mer om å gjøre enn om å tenke. Men det henger tett sammen. Leseren får noen innspill rundt selvrefleksjon og praktisk erfaringslæring.

… trenerens tro på at enhver utøver har potensial for utvikling i seg, og at alle mennesker kan utvikle seg i den retningen de selv bestemmer. (Den coachende treneren – s. 12)

Coaching handler mye om å påvirke tenkemåter hos utøvere slik at vi fremmer læring. Fra «dømmende» til «lærende» tenkemåte. Redselen for å mislykkes hindrer utøvere i å nå sitt potensiale. Det er spesielt viktig at du som trener ikke er med på å begrense utøveres tanker om seg selv. Kapittelet avsluttes med se-deg-selv-i-speilet-øvelsen: Nå har du fått noen ideer – hva skal du gjøre nå? (hint: skriv det ned på notatsidene).

Kapittel 2 – Motivasjon

Boken hevder motivasjon er et av idrettens mest misforståtte begreper. Trenere som ikke ser ønsket fremgang hos sine utøvere kan lett slenge ut «hun har mistet motivasjonen». Å ha det gøy topper omtrent alle spørreundersøkelser rettet mot barn og ungdom og motivasjon. Andre ting er å være sammen med venner og lære nye ting.

… gi påfyll til det som motiverer mest hos hver utøver, fordi det skaper den energien som trengs. (Den coachende treneren – s. 22)

Indre og ytre motivasjon forklares og det diskuteres litt rundt motivet for å drive idrett – mestringsorientert eller resultatorientert. Target-modellen for å skape et utviklende miljø presenteres. Faktorer som sosialt miljø, tilhørighet og selvstendighet omtales og boken penser inn på begreper som relativ alderseffekt – hvordan utøvere kan bli behandlet forskjellig basert på biologisk alder.

Kapittel 3 – Kommunikasjon

Coaching er en verktøykasse vi kan benytte oss av for å utvikle oss selv og andre (Den coachende treneren – s. 11)

Kommunikasjonsverktøy står sentralt i dette kapittelet i følge innledningen. Som trener jakter du etter god kommunikasjon – når både avsender og mottaker har samme forståelse av budskapet. Forventninger, empati, mål og samhandlingsregler blir kort omtalt. Selve verktøyene for kommunikasjon har jeg litt problemer med å finne selv om jeg blar frem og tilbake mellom de ti sidene. Det nærmeste jeg kommer er dette sitatet:

Det som skaper størst forpliktelse, er å stille spørsmål og parafrasere (fortelle tilbake med egne ord det du hørte og la merke til, for å sjekke om du har forstått riktig det utøveren din forteller deg). (Den coachende treneren – s. 47)

Kapittel 4 – Veien videre

Her er det noen innspill rundt hvordan man kan håndtere diskusjoner og konflikter med spillere og eventuelt foreldre. Personlig vil jeg si dette er en forlengelse av kapittelet om kommunikasjon. Til slutt litt oppfordring til selvrefleksjon rundt egen praksis og referanse til et treffende sitat:

… ten years of coaching without reflection is simply one year of coaching repeated ten times (Gilbert og Trudel 2006)

Min konklusjon

Personlig liker jeg bokens kapittel om motivasjon best. Gevinstene ved å fokusere på utviklingsprosessen og samtidig ha det gøy er oppsummert på en effektiv og inspirerende måte. Innledningen på boken understreker hvor viktig det er å reflektere over egen adferd og setter av en tredel av sideantallet til notater for å understreke dette poenget.

Årsaken til at jeg kjøpte boken henger sammen med mitt ønske om å bli en bedre trener. Jeg tror enhver trener trenger vesentlig mer faglig påfyll enn det som presenteres i boken. Jeg sitter igjen med en følelse av at boken egner seg bedre som en ressurs knyttet til en workshop enn et selvstendig bokverk. For å sette treneren i stand til å utføre sitt trenerengasjement på en god måte med barn og ungdom tror jeg med fordel kan ha mange flere og konkrete tips. Eksempeldialogene i boken mellom trener og utøver virker ikke helt troverdige for meg. At Hakim (8 år) siteres «det er så kjedelig å terpe når jeg ikke er god» føles ikke helt i tråd med de yngste utøverne jeg har vært i kontakt med. De yngste lar seg ledes i langt større grad med visuelle hjelpemidler og gjennom å lede utøverne inn i tilpassede øvelser der de opplever mestring.

Kapittelet om kommunikasjon er ikke spesielt godt. Det er vel strengt tatt kun en-til-en samtaler som omhandles i noe særlig grad. Sosiale medier og epost er vel strengt tatt også verktøy vi bør reflektere litt rundt bruken av. I det minste hvis vi snakker om kommunikasjon med foreldre. I lagidretter er det også helt vanlig med spillermøter og klubbmøter er normalt i ethvert idrettslag. Alt dette bør ses på som viktige arenaer for kommunikasjon.

Det er også noen ting jeg stiller meg litt undrende til i boken. F.eks. skal vi ikke gi ros i plenum: «Å gi tilbakemelding i plenum kan fort skape sosialt press og rette oppmerksomheten mot sammenligning på bekostning av utvikling. Gi derfor ros og ris hovedsakelig til enkeltutøvere i en-til-en situasjoner» (Den coachende treneren – s. 25). Det er ikke vanskelig å finne støtte i øvrig litteratur for at problemer bør tas opp direkte med den det gjelder men når det gjelder ros så er det bred støtte for å gi dette i plenum. Da kan rosen fungere som en gulrot for andre som også ønsker ros.

Jeg sitter også igjen med en følelse av at boken er et bestillingsverk og at første halvdel er ganske godt behandlet men at det dabber av ganske mye etter hvert og avsluttes med 22 blanke notatsider. For å bruke bokens egne begreper vil jeg anta boken er skrevet basert på ytre motivasjon (skrevet for å oppnå en form for belønning). Jeg savner det brennende engasjementet for et tema som jeg ofte kan oppleve når jeg leser lærebøker skrevet av personer som brenner for et tema.

Til slutt vil jeg trekke frem et sitat jeg mener står helt sentralt i coaching av barn og ungdom men som boken ikke behandler særlig spesifikt:

“I’ve learned that people will forget what you said, people will forget what you did, but people will never forget how you made them feel.”
Maya Angelou

Jeg har dessverre ingen følelse av at «Den coachende treneren» blir min notatbok i tiden fremover og håper på en bedring i fortsettelsen av serien. Men som en første introduksjon til trenerrollen i relasjon til nybegynnere så kan jeg godt anbefale deg å lese den. Det tar ikke mange timene å komme igjennom de 40 sidene og med en positiv innstilling er det umulig å ikke lære noe av boken.

Antero Wallinus-Rinne (f.v), Frank Abrahamsen, Erlend Gitsø, og Brynjar Saua. Foto: Geir Owe Fredheim

Antero Wallinus-Rinne (f.v), Frank Abrahamsen, Erlend Gitsø, og Brynjar Saua. Foto: Geir Owe Fredheim

Klikk her for artikkel om «Den coachende treneren» på NIF sine sider

Klikk her for å kjøpe boka

wau