McCutcheon om treningskultur og kjønnsforskjeller

Hugh McCutcheon ledet herrelaget til USA til OL-gull i volleyball i Beijing 2008. Deretter tok han over damelaget og ledet de til sølv i London 2012. Født på New Zealand i 1969 med trenerbakgrunn fra bl.a. USA og Østerrike. Spillerkarriere fra USA i tillegg til noen år som profesjonell volleyballspiller i Japan og Finland. Han er nå Head Coach for University of Minnesota.

Her er et intervju med McCutcheon fra mai 2013

I dette intervjuet kommer han bl.a. inn på:

Hvordan han endte opp som volleyballcoach.
Startet med volleyball som 15-åring men hadde ingen planer om å leve av det.
Hans første jobb som Head Coach var å lede USA’s landslag.
Han anbefaler unge trenere å søke opp og oppleve suksessfulle kulturer.
Spør: «Hva kan vi gjøre bedre enn andre lag?».
Han fokuserte på «Team» som USA’s hovedstyrke i perioden etter Athen 2004 (4. plass) frem til Beijing 2008 (1. plass).
Herrelaget til USA tok OL-gull siste gang i 1984 og 1988 og kulturen var aggressiv og preget av mye roping og skriking. Frem mot 2008 prøvde McCutcheon å fokusere på at vi er sammen om dette. Landslaget måtte være første prioritet i livet til spillerne. Å være del av noe som er større enn deg selv.
Lagledelsen utarbeidet et dokument i 2005 med hva de skulle gjøre. De fulgte planen.
USA vant for første gang FIVB Volleyball World League i 2008 og det var en historisk viktig seier for å komme ut av skyggen av 80-tallets suksesslag.
Det tar tid å forstå sine lagkamerater og bygge tillit. De på benken heiet på de på banen og de på banen tok imot råd fra benken.
Tillit – Nivå 1: Først må spillere tro på seg selv. Besitte grunnleggende ferdigheter.
Tillit – Nivå 2: Mellom lagmedlemmer. Det handler ikke om å være venner men om å være medlemmer av et team. Da kreves egenskaper som å være inkluderende, lojal, kommunisere direkte, holde andre ansvarlig, holde deg selv ansvarlig.
Tillit – Nivå 3: Mellom spillere og lagledelse. Når lagledelsen ønsker å gjøre taktiske forandringer må det ligge en tillit i bunnen. Man kan ha en dialog men det er til slutt lagledelsen som har ansvaret og spillerne som skal utføre.
Hva med spillere som ikke helt er i lagmodus? «På landslagsnivå må man tolerere inntil man kan erstatte». Første prioritet er å komme hjem med medaljer. En tommelfingerregel er at man kan ha 1 ½ «idiot» på et lag. Har man to så har man en klikk og de starter å rekruttere andre.
Man kan ha en som jobber knallhardt på trening men som ikke passer inn i kulturen. Du får det du tolererer men det er ingen enkel oppgave for en trener å håndtere slike situasjoner. «Det handler ikke om deg når du er med oss».
For meg har det i bunn og grunn handlet om erfaringen. Selv om det er uvanlig å gå fra å coache menn til kvinner var det ikke fristende å gjøre en ny periode med herrelaget etter et OL-gull. Jeg hadde mest lyst til å si til spillerne hvor fantastiske de er og ikke fortsette å terpe på tekniske ting.
Overgangen fra menn til kvinner handler om å forstå en helt annen sosial prosess. Nøkkelen til å oppnå en fruktbar relasjon til en mannlig spiller er å trenge igjennom et ego for så å komme inn på kjerneområder der det er usikkerhet og frykt. Med kvinner er det nærmest motsatt. Du møter frykt og usikkerhet først og det er en jobb å overbevise damene at de er gode nok.
For mennene var det viktigste at du som trener kan gjøre de bedre som igjen betyr en bedre kontrakt og at de tjener mer. For kvinnene handler det mer om karakter, integritet og tillit mellom spillere og trener.
Med damene måtte vi jobbe med at det å snakke åpent og ærlig ble sett på som kommunikasjon og ikke konfrontasjon. Forholdet mellom spillerne vokser også organisk og det er hele tiden en frykt for at om en spiller tar en kopp kaffe med en annen spiller de ikke kjenner så godt så blir det noe man snakker om. McCutcheon følte at han aldri kom helt i mål på dette området frem til OL 2012.
Herrene tok ofte initiativ til å konkurrere en mot en eller andre ting i forkant av treninger. Damene satt mer og ventet på treneren for å sette i gang aktivitet.
Forsøkte å få på plass tanken om coopetition – Jeg konkurrerer hardt for å slå deg i dag. Effekten er at vi står sterkere som et team i morgen.
Å slåss for å fortjene din plass hver eneste dag er ikke noe alle kulturer omfavner siden det er tøft. Mange er mer komfortable med faste hierarkier.
Fokus på teknologi mye på grunn av at marginene mellom å vinne og tape er såpass små. Kan påvirke bedre rekruttering. Video er et bra verktøy for å gi feedback til spillere eller for å oppdage taktiske forandringer i spillet.
Vi har en digital generasjon. Men sport er analogt. Det er virkeligheten. Video kan benyttes i noe grad, men den viktige lærdommen er hvordan du skal være en god lagspiller, hvordan du skal være troverdig, alt du må kunne for å bygge virkelige og ikke elektroniske relasjoner.
USA’s damelag tapte én volleyballkamp i 2012 og det var OL-finalen mot Brasil. Brasil fikk en enorm boost etter kampen mot Russland og klarte å forsvare OL-tittelen. Mentalt prøvde vi hele tiden å normalisere som om det bare var nok en dag på jobben og det fungerte godt for oss for å takle utfallet.
En OL-finale er annerledes fra alt annet. Brasil spilte fantastisk den dagen. Vanskelig å spekulere i hva vi kunne gjort annerledes. Vi vant første sett overlegent. USA har aldri vunnet OL-gull for kvinner. Det er muligens noe som kom inn over oss.
Råd til trenere for yngre spillere? Det viktigste er å lære spillere å håndtere nederlag. Det virker som om vi er i en tid der ungdommer skal skjermes fra all mulig negativ innflytelse i deres liv. Feilskjær ses på som nederlag i stedet for en mulighet til å lære. Å primært fortelle barn og ungdom at dere er de beste og forsøke å navigere rundt situasjoner der de kan feile er etter min mening å gjøre de en bjørnetjeneste. Å oppleve motgang og lære å takle motgangen det er min hovedsak.