Vinn eller forsvinn (NRK)

I siste episode av tv-serien 'Vinn eller forsvinn' møter vi blant andre Tamina Rauf (14) som sluttet med håndball da Jenter 98-laget til Vestli ble oppløst.

I siste episode av tv-serien ‘Vinn eller forsvinn’ møter vi blant andre Tamina Rauf (14) som sluttet med håndball da Jenter 98-laget til Vestli ble oppløst. Foto: Nader Izadpanah/NRK

Dere er så tjukke i huet! Prøver å snike dere unna trening dere trenger

En unik mulighet til å komme tett på trener-utøver og utøver-forelder relasjoner og VolleyVekst anbefaler denne for å gi deg et fundament når du formulerer din trenerfilosofi. Vinn eller forsvinn er en dokumentarserie produsert av NRK. Et ærlig innblikk i den norske idrettshverdagen i overgangen fra barne- til ungdomsidretten, når alvoret setter inn.

En av fem barn (19,3 prosent) slutter med idrett fordi «jeg følte at jeg ikke var god nok», mens 14,4 prosent oppga som begrunnelse at en eller flere venner hadde sluttet. Tallene stammer fra en undersøkelse der NRK har sendt ut spørsmål om trening til skolebarn i hele landet. 76 prosent av norske barn har begynt på en idrett, og senere sluttet.

Han tar det veldig seriøst. Vi er her for å ha det gøy.

Fotball (44 prosent), håndball (30 prosent), turn (29 prosent), dans (21 prosent) og svømming (19 prosent) er de idrettene som opplever at flest barn slutter.

Fakta om «Vinn eller forsvinn»

  • Tv-program som første gang ble sendt på NRK1 i perioden 19.september til 17. oktober, 2013.
  • Tett på den norske idrettshverdagen i overgangen fra barne- til ungdomsidretten, når alvoret setter inn.
  • Fem unge som driver med fotball, håndball, alpin, langrenn og cheerleading har alle sine utfordringer som vi får ta del i.
  • De unge utøverne møtes med høyere krav og forventninger. Ikke alle kan få plass på førstelaget, og det er ikke lenger medalje til alle. Noen innser med sorg sine egne begrensninger, og barnedrømmer brister.
  • Frafallet starter her. Er det treneren, foreldrene eller utøveren selv som har de største ambisjonene?
  • Stor grad av dugnadsinnsats fra trenere og foreldre holder idretten i gang. Men noen idretter koster mye også i rene penger, og spørsmålet blir hvem som har råd til å satse.
  • Hva motiverer våre unge håpefulle? Heiarop eller kjeft fra sidelinja?

Kilde NRK


wau

5 steg for å håndtere sinte foreldre

Ditt viktigste møte er foreldremøtet ved sesongstart

Uten å overdrive, det viktigste møtet du har som volleyballtrener er foreldremøtet i forkant av sesongen.

Det er på dette møtet du kan informere om din trenerfilosofi (inkludert dine planer for hele laget og hvordan du tenker deg å utvikle hver enkelt spiller). Dette er også din mulighet til å snakke om lagregler før det har oppstått situasjoner som gir grobunn for konfrontasjoner. Foreldremøtet er også den største anledningen du har for å rekruttere frivillige som kan hjelpe deg underveis i sesongen.

Du må også være tydelig på ansvarsdelingen mellom trener, foreldre og utøvere. Hvordan tenker du å fordele spilletid og hva påvirker eventuell inndeling i flere lag? Er det administrative forhold som alle bør vite om? Å klargjøre ansvarsfordeling mellom trenere, foreldre og spillere i forkant kan spare deg for mange potensielle problemer som kan dukke opp.

Men selv om du holder et godt møte i forkant av sesongen og gjør ditt beste for å justere foreldrenes forventninger så er det ikke uvanlig at det oppstår følelsesladde situasjoner på ett eller annet tidspunkt.

Her er fem konkrete steg for å håndtere en sint forelder som har innvendinger og hvordan dette kan løses på en måte som ivaretar din troverdighet og sørger for at foreldre sitter igjen med en følelse av tilfredshet.

  1. Når du første gang står ansikt til ansikt med en situasjon med en tydelig irritert eller sint forelder bør du prøve å avtale et møtetidspunkt frem i tid. Dette gir deg tid til forberedelser og mulighet for å finne egnede omgivelser for en privat samtale. Det er aldri anbefalt å håndtere en irritert person på banen foran et publikum.
  2. I forkant av møtet bruker du tid på å prøve å forstå hvorfor vedkommende forelder er opprådd (mest vanlige tema er måten du håndterer spilletid men det kan jo også tenkes at du «presset» en spiller ut på banen rett etter et overtråkk). I det første tilfellet er det lurt å ha et foreldremøte i forkant av sesongen å referere til der du redegjorde for din filosofi rundt spilletid. I det andre tilfellet er det mye som tyder på at du i kampens hete lot deg rive litt mye med og valgte å ignorere det som trolig var til spillerens beste. Prøv å se saken fra et foreldresynspunkt. Det er også anbefalt at du tar med deg en foreldrekontakt eller en annen representant fra klubben til å sitte å høre på møtet og vurdere synspunktene.
  3. Underveis i møtet skal du tillate at ALLE frustrasjoner og bekymringer kommer på bordet. Vær en AKTIV lytter og IKKE avbryt i denne fasen. Når det blir din tur til å snakke forklarer du ditt synspunkt så tydelig som mulig relatert til DERES barn. Forsøk å holde fokus på å adressere foreldrenes spesifikke uttalte bekymringer. Unngå å sammenligne deres barn med andre utøvere på laget. «Kari får lite spilletid fordi hun har under 75% treningsoppmøte i tråd med retningslinjene jeg informerte om på foreldremøtet» er mye bedre enn «Kari får lite spilletid fordi hun trener mindre enn Marit».
  4. Behold roen under møtet. Du trenger ikke å matche en eventuell hevet røst. Forsøk å holde en positiv ramme rundt møtet. På slutten av møtet takker du for at foreldrene bryr seg om barnet sitt og tar opp saken med deg som trener. Minn dem på at du kommer til å ta hensyn til deres synspunkter i fremtiden dersom dette er naturlig.
  5. Etter møtet tar du en diskusjon med den personen som var tilstede som observatør. Var det noe du kunne gjort annerledes? Er det noe nytt som burde vært tatt opp på foreldremøtet? Hva har du lært som trener?

Det er neppe trenere som ser frem til å håndtere irriterte foreldre men disse tipsene kan gi deg nødvendig selvtillit til å være forberedt og takle situasjonen når den uansett dukker opp før eller senere i din trenerkarriere.

Kilde


wau

Håndsignaler i sandvolleyball

Bilde

Håndsignaler blir gitt av den spiller som ikke server bak ryggen slik at kun partneren kan se de. Signalene representerer hvilket område av banen spilleren som ikke server ønsker å dekke med en blokk. Høyre hånd representerer motsatt lags venstre spiller. Venstre hånd representerer motsatt lags høyre spiller.

Håndsignaler i sandvolleyball

Håndsignaler i sandvolleyball

Kilde


wau

Historien om Jake Gibb (Team USA)

Jake Gibb (født 6. februar 1976) er en sandvolleyballspiller som representerte USA under Sommer-OL 2012 i London. I 2010 fikk han diagnosen testikkelkreft under oppkjøringen til London-OL.Han opplevde føflekkreft og fikk dette fjernet fra venstre skulder i 2002. I dette nærgående videoportrettet snakker han åpent om sine opplevelser knyttet til dette.

Sammen med sin partner Sean Rosenthal ble Jake Gibb slått ut i kvartfinalen i London 2012 og duoen fikk dermed 5. plass, samme plassering som de to oppnådde fire år tidligere i sommer-OL i Beijing.

I en idrett som normalt har vært dominert av USA og Brasil er det verdt å merke seg at tre av semifinalelagene på herresiden kom fra Europa og tyske Julius Brink og Jonas Reckermann tok gullet. Jake Gibb og Sean Rosenthal spilte sammen i årene 2006-2012 men begge har nå nye partnere.

Jake Gibb, USA

Jake Gibb, USA


wau

Kort, klar og konkret

Sirkel

Hvis du gir deg selv plass rent fysisk, altså ikke står midt i flokken, så signaliserer dette høy status.

Hva er god undervisning? Klar tale, kroppsspråk, velbegrunnet ros og ris er noen av elementene danske Christian Knudsen her peker til.

Verken trener eller utøver er i tvil om når treningen går bra – eller når den går galt. Men hva var det som gjorde forskjellen? Var barna bare umulige i dag eller gjorde treneren noe som inviterte dem til å være det? Mange ulike faktorer spiller inn hvis du ønsker å gjøre en god treningsøkt. Christian Knudsen underviser bevegelse på Jysk Pædagogseminarium og har gjort en mellomfagsoppgave på feilretting og instruksjon.

– Vi snakker for lenge og for mye. Da hopper noen av og blir forvirret. Det kan godt være at ting går bra, men det skyldes ofte ikke treneren, men velvilje fra deltakerne. Prøv å gi instruksjonen i tre viktige setninger, råder Knudsen.

– De færreste forstår mer enn tre instruksjoner av gangen. Og prøv så langt som mulig å demonstrere øvelsen. Er det en lek så vis den, sier han.

– Man kan spare mye tid gjennom å forberede sin trening grundig. Sett opp fire kjegler så trenger du ikke forklare hvor stor banen er. Del gruppen inn i lag fra starten av slik at det ikke blir uro. Sørg for at eventuelle rekvisitter er tatt frem og ha ballene tilgjengelige slik at du unngår uro når du skal hente ting.

Velg dine ord

Ordene du velger i din undervisning viser tydelig hva du selv tenker om trening. «Vi må jo varme opp» eller «Vi skal bare gjøre denne øvelsen før dere får lov til å spille ekte volleyball» signaliserer bare at dette bør overstås. Da kan man ikke forvente den store entusiasmen blant deltakerne. Det er en god idé å bruke bilder og metaforer i språket. Det kan være lettere å overføre et enkelt bilde av en bevegelse for kroppen enn ord. I stedet for å si at vi skal forme en trekant med tommel og pekefinger og plassere hendene over hodet for et fingerslag, kan du si «tenk deg at du holder en halvannen-liter cola i hendene og skal tømme flaskens innhold i pannen».

– Metaforer har en mektig kraft, de fører deltakeren inn i en bestemt tenkning. Metaforer kan dessverre også gi negative konsekvenser. Hvis en trampolinehopper har problemer med å holde kroppen strak, kan jeg si, «Vær som en soldat». Men da blir noen ganger kroppen alt for stiv. Soldatbildet fungerer ikke. Så man bør velge sine metaforer med omhu, sier Christian Knudsen.

Bruk sansene

I tillegg bør du sørge for å være spesifikk. Ros og ris er ikke verdt mye med mindre du spesifikt sier hva som var bra eller dårlig. I stedet for å si «Det var en bra smash», kan vi bruke sansene og fortelle hva vi så: «Nå fikk du god bevegelse i armene slik at du kom høyere før du slo ballen» eller «Nå så jeg ingen bevegelse i håndleddet og ballen ble slått ut».

Det krever sitt å huske hvordan utøveren smashet på forrige treningsøkt, og det blir ikke lettere om det er 20 på laget. Men utviklingen skjer i bitte små skritt – og det er flott for en utøver å finne ut at man faktisk har lært noe, og også få en forsikring om at treneren har merket seg fremgang.

Vi snakker i koder

Som nybegynner i en idrett føler du deg ofte klønete. Både fordi man ikke er så god ennå, og spesielt fordi du ikke forstår språket. Vi snakker i kode. For en trent volleyballspiller er det ikke noe mystisk i at noen roper «gratis», «bak ballen», eller «rop». Men en turner eller svømmer vil være koblet fra, vilkårene krever man vet hva ordene betyr; at du kjenner koden.
– Mye veiledning hjelper kun de som allerede kjenner kodene, og det er en synd fordi det utestenger flere. Og det er ofte disse som virkelig kunne hatt nytte av instruksjonen, bemerker Christian Knudsen. – Problemet er at trenerne har vokst opp med sin idrett og selv forstår koden.

Så det er ikke bare å forklare hva du gjør når du «flakker» er serve. Man kunne kanskje i stedet snakket om at ballen ikke roterer forover eller bakover i luften når serven er slått. Da unngår du bruk av en kode.

Markører

Selv bruker Christian Knudsen markører i sin undervisning. Han samler for eksempel alltid sitt team i midtsirkelen i hallen når de begynner og når de slutter, og det er også der han gir sine instruksjoner underveis i treningsøkta. I begynnelsen gjorde han et poeng av å gjøre den samme nedadgående bevegelse med hendene når de skulle sitte i sirkelen, men nå vet elevene hva bevegelsen betyr, så når han gjør bevegelsen så går de til sirkelen. I volleyball er det ikke uvanlig at en instruktør plutselig roper «10, 9, 8 ….osv» – da skal spillerne hente alle løse baller i lokalet og plassere de i kurven før instruktøren har kommet til null i nedtellingen.

Det er viktig å gi en klar indikasjon på at nå kommer det instruksjon og at spillerne nå må være oppmerksomme for å vite hva de skal gjøre, sier Knudsen, og legger til at markørene gir en felles følelse av at de gjør noe sammen. Markøren betyr derfor at Christian Knudsen med en enkel håndbevegelse får utført mange oppgaver; han samler utøverne i sirkelen og indikerer samtidig at de skal være oppmerksomme og stille.

– Innenfor teatersport arbeider vi med høystatus og lavstatus, noe som vi også kan bruke som instruktører. Som trener må du anta høy status og stå fast på at det er du som har retten til å snakke. Så hvis noen andre snakker så kan jeg gjerne vente til det blir ro. Hvis du gir deg selv plass rent fysisk, altså ikke står midt i flokken, men litt bort fra gruppen, snakker rolig og i et normalt toneleie, har en rolig fremtoning og ikke gjør for mange bevegelser, så signaliserer dette høy status, sier Christian Knudsen. Han fortsetter: – Hvis du spiller på høy status så får du det, fordi folk kjenner signalene og reagerer på dem. Men hvis du ikke får folk sammen og må rope og skrike for at alle skal høre hva du sier, signaliserer du en lav status. Og folk reagerer deretter.

– En annen måte å heve sin status er å være høyere enn de deltakerne, for eksempel ved å sette seg opp på huk hvis resten av deltakerne sitter på rumpa, eller står opp. Men det krever en vurdering av om du ønsker å være en overlegen autoritet, sier Christian Knudsen. – Både som trener og som forelder må du noen ganger reflektere – ville jeg likt å bli behandlet selv slik som jeg behandler disse utøverne. Du må være bevisst hva du er ute etter og velge din form deretter. Hvis du vil ha deltakelse fra barna på laget må du også signalisere at det er greit å være uenig med treneren.

Se Kilde

Christian Knudsen

Christian Knudsen


wau