Trener og klubbfilosofi

Jeg leste det første intervjuet med Eirik Sørdahl som er vår nye president i Norges volleyballforbund for en stund siden.

Vi har mange klubber rundt om i landet som er flinke på ulike ting – som bredde, rekruttering eller økonomi. Hva gjør de flinkeste? Jobber man systematisk med å dele suksesshistoriene, kan vi heve kvaliteten på klubbarbeidet flere hakk. Det samme kan volleyballforbundet gjøre ved å se på hva de flinkeste forbundene i andre ballidretter gjør, og kopiere dem. (Erik Sørdahl til Vesterålen Online)

Andre ballidretter er kanskje fotball? «Klubben er sjef» står det blant annet i Kvalitetsklubb – Sportsplan (pdf) som står sentralt i NFFs handlingsplan for 2016-2019. De har også fått laget en liten videosnutt som skal motivere klubbutvikling.

Driver for alle initiativ fra idrettsforbund er et ønske om å utvikle både bredde og topp. Frafallet fra organisert idrett for ungdom er alarmerende. I volleyball er det knapt kultur her hjemme for å spille volleyball på høyt nivå etter fylte 20 år. De fleste starter i ungdomsskolealder. Trenerløypa og introduksjon av minivolleyball er et forsøk på å møte utfordringene. I sin Bacheloroppgave – Forebygging av frafall i barne- og ungdomsidrett – Linn Enersen Pedersen (pdf) mener Pedersen at vi ikke bare kan se på trenere som årsak til frafallet men peker likevel på mange trenerstyrte frafallsårsaker som; det er ikke gøy lenger, jeg så ingen fremgang, det ble for mye fokus på de beste, tidlig spesialisering og talentbegrepet.

Årsakene er mange og sammensatte, hvor trener som faktor utgjør kun en liten del. Trener kan påvirke utøvernes motivasjon gjennom å legge til rette for et oppgaveklima, samt tilfredsstille de grunnleggende, psykologiske behovene; kompetanse, autonomi og tilhørighet.

I en amerikansk artikkel Why 70 percent of kids quit sports by age 13 peker de på at det typiske utsagnet «det er ikke gøy lenger» ikke er hovedårsaken. Her er hovedmomentene sammen med mine betrakninger.

Det er ikke morsomt lenger fordi det ikke er ment å være morsomt. Forventninger i samfunnet når du når videregående skole oppleves stressende. Tiden som du forventer å investere i idrett øker. Ser vi på NVBFs Utviklingstrapp så antydes 500 treningstimer i året som et passende antall systematiske treningstimer for en 15-16 åring. Opp fra 250 anbefalte timer for en 13-14 åring.
Vår kultur støtter ikke eldre ungdom som bare spiller for å ha det gøy. Vi ønsker at våre barn skal oppleve suksess og være de beste. Bruk tiden på områder du lykkes.
Det er press på spesialisering og å nå et høyt nivå. Dette reflekteres også i skoleverket som blir stadig mer resultatorienterte og prøver og tester står stadig mer sentralt. Alle skal bare «finne sin lidenskap» og dermed kan de enkelt lykkes enten innen sport, musikk, kunst etc. Illusjonen av at jeg må være best ellers er jeg en fiasko skaper angst og depresjon.
Det koster å konkurrere og alle er ikke villige til å betale prisen. Trene hele året. Reise. Delta på utviklingssamlinger. Privat coaching.
Alder. Vi vet at aldersgruppen 12-14 år blir mer oppmerksom på:
- Kropp, utseende, klær
- Selvopptatte, høye forventninger til seg selv, sammenligner seg med andre og sliter med dårlig selvbilde.
- Opplever humørsvingninger
- Viser mer interesse i å være i gruppe med jevnaldrende. Hvis de slutter så slutter jeg.
- Viser mindre takknemlighet til foreldre og kan vise mer sinne eller mindre høflighet
- Opplever stress med skolearbeid
- Utvikler spiseforstyrrelser
- Føler mer tristhet og depresjon som kan gi vansker i form av svake karakterer eller bruk av rusmidler

Spørsmålet blir da om klubben legger tilrette for at ungdom har en arena å konkurrere på uten at vi voksne skal rangere på en demotiverende måte. Kanskje sunn og frisk ungdom er et godt nok resultat? Styreleder i KSK Tor Inge Askeland sier at de har definert seg som en ren breddeklubb. De har i dag 300 medlemmer. Med en gang du kaller deg en breddeklubb så sier det seg selv at spilletid blir noenlunde jevnt fordelt og så videre. Det er ikke grobunn for foreldre eller andre engasjerte trenere på å reagere på at man deler inn en treningsgruppe i to jevne lag. Siden klubben likevel vant en del NM-medaljer i yngre klasser det siste året så er det nysgjerrighet på hva dette konseptet går ut på.

Canadaprosjektet i Nyborg VBK

Scott Olsen

Scott Olsen som er landslagstrener for herrelandslaget i volleyball og trener i Nyborg Volleyballklubb tok med seg en filosofi fra hjemlandet Canada inn i skolesystemet i Norge. Det har gitt grobunn for store fremganger for herrevolleyball. Sannsynligvis er det ingen andre idretter i Norge som oppsøker Scott Olsen for å spørre om hans historie så her er noen utdrag fra hans egen presentasjon på trenerseminar i Oslo i september 2016.

Noen kan mene at fokus på prestasjoner ikke løser frafall fra organisert idrett men Scott Olsen har definitivt plantet ideen om at det er mulig å ha en fremtid som volleyballspiller i Norge også i årene etter ToppVolley. Scott Olsen snakker også varmt om mulighetene for å drive med flere idretter og har liten forståelse for det han opplever som et ønske om å «eie» en utøver.

Finn din filosofi

Jeg har liten tro på prosjekter der en organisasjon skal forsøke å løfte frem en enkelt treners filosofi. Nå skal alle landslag lære av Høgmo-stilen sto det i en artikkel for et par år tilbake. Det skulle etableres en ny, felles stil for de norske fotballandslagene. Den røde tråden skal spinne seg fra seniorgutta og helt ned til 15-årslandslaget. Slik Trenerløypa i volleyball og ulikt kursinnhold nå fremstår for meg så vil opplæringen være av svært variabel karakter avhengig av kursholdere. Det blir opp til den enkelte trener å ta til seg det som passer inn i egen filosofi. Som en del av Trener 2 fikk vi høre Tor Inge Askeland fortelle om hvordan KSK har definert seg som en «breddeklubb». I praksis har det gitt noen føringer på hvordan spillermaterialet disponeres i kamper i form av noenlunde jevne lag eller strategier for spillerbytter. Retningslinjer i en klubb kan være med på å lede lagledere i en retning klubben er tjent med på sikt. Vi snakker da om å bygge en klubbkultur.

Uansett innenfor hvilken kultur du jobber bør du bli oppmerksom på din personlige trenerfilosofi:

An attitude held by a coach that acts as the guiding principle for the training and development of an athlete or team.

For å finne din egen filosofi er den enkleste måten å starte å spørre seg selv:

Hvorfor er jeg volleyballtrener?

Med en gang du besvarer dette spørsmålet så blir det tydeligere for deg hva du ønsker deg både av spillere, foresatte og støtteapparatet.

Først et konkret eksempel på en trenerfilosofi definert av Terri Pettit.

I would like to create an environment for Nebraska Volleyball where extraordinary female athletes have the opportunity to compete with such athleticism and grace that if another exceptional athlete walked into the Coliseum she would want to join them. (Terry Pettit, 1980)

Det nevnes ingenting om å vinne eller tape volleyballkamper. Det handler ikke om konkrete mål. Det handler i dette tilfellet om den treningskultur Pettit ønsket å etablere og som over tid skapte resultater.

Fotball er en av de lagidrettene med lengst tradisjoner. I artikkelen Manager Motivations – How 4 Personality Types Define Them All (anbefales) diskuteres det hva som er driveren til Guardiola, Mourinho, Wanger og Ancelotti.

Guardiola is the unblinking servant of an idea: winning matches through relentless possession of the football. Guardiola is utterly ruthless, a ruthlessness determined by whether a player adheres to his ideology.

Mourinho’s pragmatic and controlling footballing style misleads us into thinking his temperament perfectly reflects his tactical philosophy.

Wenger is a teacher first, a manager second, a tactician third.

Ancelotti’s tactical style follows the template of his worldview: sceptical, non-ideological and open-minded.

I boken Thinking Volleyball skriver Mike Hebert:

One of the skills that I developed unintentionally through the years is the ability to walk into a practice gym or a competition arena anywhere in the world and determine which of two paths a coach has chosen to follow … On the one hand there are some who have decided to channel most of their efforts into being a practice and games coach … On the other hand, there are coaches who choose to be program developers. They, too, target the team as a primary focus, but the also take on diverse projects that will enhance the scope of the volleyball experience they have committed to provide.

Boken tilbyr en lengre diskusjon der han mener enhver trener må ta valget om å være en «Clipboard coach» eller «Program Developer». Sistnevnte en som også engasjerer seg i alle mulige ting som å samle inn penger eller lokke publikum i tillegg til å være volleyballtrener. Forskjellen er påfallende:

Clipboard Coach	Program Developer
Plans and run practice	Invites local clubs to watch practice and build strong relations
Is indifferent to crowd size	Actively works with administration and community to promote attendance
Has no interest in marketing	Contributes time and energy with marketing staff
Has no booster organization	Helps to build a booster club and attends meeting to show support
Has limited social networking	Is involved in active updating on Internet and regular speaking engagements in community
Has little interest in press relations	Cultivates positive relations with members of local and regional press

Det er selvsagt lett å tenke at en Program Developer er å foretrekke men det må være opp til enhver trener å vurdere om tiden strekker til uten at jobben som volleyballtrener lider.

Klubbens filosofi

En klubb må ta jobben å definere en karrierevei for spillere på tvers av trenere. Retningslinjer for hospitering er de mest åpenbare. En veldefinert klubbfilosofi kan også hjelpe å rekruttere personer som ønsker å jobbe i samme retning. Hvis KSK er definert som en breddeklubb så kan det fort bli konflikter dersom noen trenere i aldersbestemte lag ønsker toppe lag i tidlig alder og fordele spilletiden ujevnt.

I Kolbotn Volleyball jobber vi med klubbutvikling for tiden. Vi får se hvor det bærer. Det som er helt klart er at vi som bidrar som trenere på gulvet har svært ulik trenerfilosofi. Så lenge vi er åpne for å lære av hverandre er sannsynligheten stor for at dette er en vinn-vinn situasjon.