Videoportrett: Geir Eithun

Geir Eithun. Foto: Tomm Hansen

Geir Eithun. Foto: Tomm Hansen

Geir Eithun er en av fire utøvere på Landslag World Tour Menn 2014. Han debuterte på juniorlandslaget i 1996 og seniorlandslaget i 1998. Han spilte i California, USA i perioden 1998-2001. Fra 2004 til 2005 spilte han i Århus, Danmark, og fra 2005 profesjonelt i Italia, Istanbul, Polen og fra 2008 i det franske Champions League-laget Beauvais. I 2009 var han tilbake i Førde Volleyballklubb men satset på en karriere som sandvolleyballspiller fra 2010. I 2011 tok han bronse i NM i sandvolleyball sammen med Vegard Høidalen og satset frem mot OL i London med nåværende makker Iver Horrem. Det ble ikke OL-plass i 2012 men paret har nå Rio 2016 som sitt store mål.

  • Født 1979
  • Fra Førde i Sunnfjord
  • Høyde: 199
  • Rekkevidde: 356 cm
  • Internasjonale turneringer: 44 v/sesongstart 2014
  • Beste FIVB-plassering: 5.plass


wau

Videoportrett: Øyvind Hordvik

Øivind Hordvik på Voldsløkka. Foto: Tomm Hansen

Øivind Hordvik på Voldsløkka. Foto: Tomm Hansen

Øivind Hordvik er en av fire utøvere på Landslag World Tour Menn 2014 der han har Morten Kvamsdal som makker. Han er gift med Janne Kongshavn i paret Kongshavn/Kjølberg og de fikk nylig oppmerksomhet som eneste ektepar som spiller i 2014 CEV Beach Volleyball European Championship (klikk her for intervju med CEV).

  • Født: 1985
  • Fra Bergen
  • Høyde: 202 cm (høyeste sandvolleyballspiller fra Norge; se intervju i Aftenposten)
  • Rekkevidde: 356 cm
  • Klubb: Nyborg VBK
    Internasjonale turneringer: 56 v/sesongstart 2014
    Beste FIVB-plassering: 17.plass (4 ganger)


wau

27,4 sekunder ballkontakt

Odd Ekerhovd vil ha mer bevegelse

Odd Ekerhovd vil ha mer bevegelse

Viktigheten av forberedelse, lese og forutse, bevege seg hensiktsmessig, fremfor fysisk ballkontakt kan man ane basert på disse fakta fra OL i Beijing 2008. Gjennomsnittet for en spiller på USA i herreklassen var 17 ganger ballkontakt pr. sett innendørs (44 ganger for beach). Innendørs spilte herrene 8 kamper på veien til gullmedalje, gjennomsnittlig 4 sett per kamp. De fleste trenere kjenner ikke til gjennomsnittlige tider pr. ballkontakt så de kommer her; 0.10 sekunder for legg; 0.05 for pasninger; 0.01 for smash og 0.03 for blokk. Så med gjennomsnittlig kontakttid på 0.05 sekunder så blir gjennomsnittet for hele OL 27.4 sekunder pr. spiller.

Hvis en volleyballspiller kun har 3.4 sekunder ballkontakt pr. kamp så kan man undre seg hvorfor vi trenere bruker så utrolig mye tid på å terpe slagteknikk og generelt veldig lite tid på å lære bort et hensiktsmessig bevegelsesmønster mellom slagene.

I et intervju med VolleyVekst i mai 2014 trakk landslagstrener Odd Ekerhovd frem nettopp bevegelsesferdigheter som mangelvare i norsk volleyball.


wau

Intervju med Martin Wathne Frydnes

From promising player through disease to Volleyball coaching: the journey of Martin Watne Frydnes

Oversatt intervju med det europeiske volleyballforbundet CEV (noen små endringer)

Ekaterina Gamova gråt etter finaletapet mot Kina i OL i 2004. Nå kan et norsk trenerpar stoppe hennes mange triumfer i Champions League.

Ekaterina Gamova gråt etter finaletapet i OL i 2004. Nå kan et norsk trenerpar stoppe hennes triumfer i Champions League.

Martin Watne Frydnes har en spesiell forbindelse med herrelandslaget som skrev historie ved å vinne tre kamper på rad i første runde i EM-kvalifiseringen i Ungarn i mai 2014. Han har også en unik personlig historie å fortelle og neste sesong kjemper han som assistenttrener i polske Impel Wroclaw mot verdens aller beste klubblag for kvinner. Med sin høyde på 2.02 tangerer han eksakt verdensstjernen Ekaterina Gamova på Dinamo Kazan. Tiden vil vise om norsk kløkt på trenersiden kan stoppe verdens beste kvinnelige volleyballspiller.

Selv om de unge spillerne rundt hovedtrener Scott Olsen tapte alle sine kamper i den andre runden i Tsjekkia og Spania, går det likevel sakte fremover for volleyball i Norge. Før turneringen i Kecskemét, Ungarn hadde herrelandslaget kun vunnet fire kamper i EM-sammenheng siden de første gang deltok i 1981. Den gang slo de Israel 3-1 i Kuopio, Finland, før det kom to seire over England i 1985 og 1987. Siste triumf før den minnerike helgen i Ungarn var tilbake i 2005 da Norge slo Moldova 3-2 i Steinkjer. Selv om Martin ikke lenger er medlem av landslagsgruppen, har han en spesiell forbindelse med spillerne på dette fremgangsrike landslaget.

Martin Frydnes

Martin Frydnes

Høyde overbeviste

– Jeg begynte å spille volleyball her hjemme da jeg var 14 etter å ha tilbrakt et år i Sveits, sier han. – Noen venner som allerede var involvert i sporten snakket med meg, og de overbeviste meg om at jeg skal ta skrittet fullt ut, spesielt siden jeg allerede da var to meter høy og ville være godt egnet til idretten.

Martin, opprinnelig fra Søre Neset i Os kommune, tilbrakte to år med hjemklubben i Os i utkanten av Bergen. – Etter at jeg ble kalt inn til juniorlandslaget og hovedtrener Darek Marzalek, fortalte han meg at jeg burde søke om å gå på Topp Volley Norge (TVN). Jeg spilte med dem de siste par årene i videregående, men på samme tid spilte jeg også for Kristiansund VBK og Nyborg VBK i en sesong.

Flyttet til Sverige

Etter eksamen fra TVN i Sauda, flyttet Martin til Sverige og spilte for Falkenberg VBK, en av de ledende volleyballklubbene i Sverige. – Jeg tilbrakte en flott sesong med dem, der jeg ble kjent med og kunne tilbringe tid med gode lagkamerater og med en svært dyktig og kompetent trener, Ismo Peltoarvo. Det var min første sesong i utlandet, og så jeg måtte tilpasse meg forskjellige ting. Etter en komfortabel rutinemessig hverdag på videregående, ble jeg for første gang så å si konfrontert med det virkelige liv. Mitt beste minne er knyttet til det nasjonale tittelen vi vant det året på slutten av en svært lang og utmattende sesong. Det var hyggelig å feire med alle de menneskene som hadde bidratt til en så spennende opplevelse i et fremmed land. Martin elitegull med svenske Falkenberg VBK i 2008. Tidligere hadde han elitegull i Norge for Kristiansund VBK i 2006.

Etter å ha blitt diagnostisert med Marfans syndrom – en genetisk lidelse som har mest alvorlige komplikasjoner i form av defekter i hjerteklaffene og aorta – måtte Martin slutte å spille. – Egentlig har jeg alltid visst helt siden jeg ble født, at jeg har Marfans syndrom, men foreldrene mine ville at jeg skulle leve et normalt vanlig liv. Etter å ha brukt en sesong i Sverige bestemte jeg meg for at jeg ønsket å finne ut hvordan denne sykdommen ville påvirke min volleyballkarriere og perspektiv fremover. Etter samråd med en ledende ekspert – Dr. Svend Rand Hendriksen – bestemte jeg meg for å slutte å spille av helsemessige årsaker. Det var faktisk en veldig vanskelig avgjørelse, og jeg gikk gjennom en vanskelig tid, men etter alt dette bestemte jeg meg for at jeg ønsket å bo i Sverige.

Martin har ikke snu ryggen til sin elskede sport og bestemte seg for å fortsette med sitt engasjement for volleyball ved å ta fatt på en trenerkarriere. – Jeg hadde en jobb i Sverige, og jeg ble tilbudt muligheten til å trene et juniorlag der. Etter ca seks måneder ringte leder av TVN meg for å spørre om jeg var interessert i en trenerstilling hos dem. Han understreket at jeg i mine yngre år hadde jobbet med dyktige og gode trenere som Haruya Indo og Ismo Peltoarvo, så han trodde jeg kunne gi mitt bidrag til norsk volleyball gjennom coaching av unge spillere selv om jeg ikke lenger kunne spille. Så denne måten jeg besluttet jeg å forlate Sverige og dro tilbake til Norge for å bidra på TVN i Sauda. Martin Watne Frydnes fikk med seg 16 juniorlandskamper og 6 seniorlandskamper før han gikk 100 % inn for trenerrollen.

Etter tilbakeslaget på grunn av Marfans syndrom var Martin nå tilbake på sporet. – Jeg er i stand til å fortsette å vie min tid til min lidenskap og hobby, og å gjøre det på et profesjonelt nivå, så det er flott. Det har vært en veldig interessant reise å jobbe med spillere på ulike nivåer og lære mer om de tekniske og taktiske aspekter ved volleyball. Å kunne bidra til utvikling av unge spillere er noe som jeg virkelig liker.

Vellykket trenerdebut

Martins første erfaring ved roret på et seniorlag ble umiddelbart kronet med suksess: – Jeg tok over UiS Volley Stavanger kort tid etter at Tore Aleksandersen hadde flyttet utenlands, så teamet var allerede godt utviklet og spillerne jeg jobbet med skal gis mye av æren at min første sesong ble så vellykket at vi endte opp med å vinne både den eliteserien og cupfinalen samme sesong.

Martin tilbrakte den siste sesongen i Polen som assistenttrener for Impel Wroclaw, et lag som nådde semifinalen i CEV Volleyball Challenge Cup og vant sølv i den nasjonale ligaen. – Overgangen til en profesjonell liga har faktisk vært veldig stor. Når du kommer fra en liten volleyballnasjon som Norge og du får muligheten til å jobbe i Polen, vel, det er en stor opplevelse. Alt er på et mye høyere nivå, spillerne, de ansatte, den generelle organiseringen rundt kampene, publikum. Alt er bare større og bedre!, sier han.

Klar for Champions League

Etter å ha nådd andre plass i den nasjonale ligaen fikk Impel Wroclaw retten til å delta i neste års utgave av CEV Denizbank Volleyball Champions League der Dinamo Kazan vant årets utgave: – Dette er selvfølgelig noe helt eksepsjonelt, forteller Martin. – Det vil være en veldig spennende opplevelse, og noe jeg allerede gleder meg til. Jeg planlegger å bo i Wroclaw og fortsette mitt arbeid med laget. Vi vant en sølvmedalje i år, og dette var et veldig bra resultat og en stor prestasjon for laget og for meg også.

Selv om landslagene både senior- og U20 har vist en viss fremgang, er det fortsatt en lang vei å gå før Norge blir å regne med på den internasjonale arenaen. – Jeg tror vi trenger bedre internasjonale resultater å være i stand til å få mer eksponering for volleyball i Norge og for å gjøre sporten mer populær, sier Martin. – Hvordan komme dit? Vel, dette spørsmålet kan utløse en interessant diskusjon men jeg tror at gode trenere er noe å starte med. Vi trenger også å organisere volleyball i samfunnet på en bedre og mer profesjonell måte. Finansiering er en svært viktig faktor i tillegg.

Kilde: Dette intervjuet er oversatt fra CEV utgitt 21 mai 2014.

wau

Drømmen om Stavanger

Etter sesongstart i Puerto Vallarta, Mexico og turnering i Praha, Tsjekkia tidligere denne uken kjemper Ingrid Lunde og Vilde Solvoll om et mulig wild card til hovedrunden i Grand Slam Stavanger 24.-26. juni 2014. I dette videoklippet presenterer jentene seg selv og Vilde Solvoll forteller hva det ville bety å kvalifisere seg for spill i Stavanger.

Se flere bilder av Team Veet fra Norgestour her.

Klikk på bildene nedenfor for større utgave.


wau

Vinn eller forsvinn (NRK)

I siste episode av tv-serien 'Vinn eller forsvinn' møter vi blant andre Tamina Rauf (14) som sluttet med håndball da Jenter 98-laget til Vestli ble oppløst.

I siste episode av tv-serien ‘Vinn eller forsvinn’ møter vi blant andre Tamina Rauf (14) som sluttet med håndball da Jenter 98-laget til Vestli ble oppløst. Foto: Nader Izadpanah/NRK

Dere er så tjukke i huet! Prøver å snike dere unna trening dere trenger

En unik mulighet til å komme tett på trener-utøver og utøver-forelder relasjoner og VolleyVekst anbefaler denne for å gi deg et fundament når du formulerer din trenerfilosofi. Vinn eller forsvinn er en dokumentarserie produsert av NRK. Et ærlig innblikk i den norske idrettshverdagen i overgangen fra barne- til ungdomsidretten, når alvoret setter inn.

En av fem barn (19,3 prosent) slutter med idrett fordi «jeg følte at jeg ikke var god nok», mens 14,4 prosent oppga som begrunnelse at en eller flere venner hadde sluttet. Tallene stammer fra en undersøkelse der NRK har sendt ut spørsmål om trening til skolebarn i hele landet. 76 prosent av norske barn har begynt på en idrett, og senere sluttet.

Han tar det veldig seriøst. Vi er her for å ha det gøy.

Fotball (44 prosent), håndball (30 prosent), turn (29 prosent), dans (21 prosent) og svømming (19 prosent) er de idrettene som opplever at flest barn slutter.

Fakta om «Vinn eller forsvinn»

  • Tv-program som første gang ble sendt på NRK1 i perioden 19.september til 17. oktober, 2013.
  • Tett på den norske idrettshverdagen i overgangen fra barne- til ungdomsidretten, når alvoret setter inn.
  • Fem unge som driver med fotball, håndball, alpin, langrenn og cheerleading har alle sine utfordringer som vi får ta del i.
  • De unge utøverne møtes med høyere krav og forventninger. Ikke alle kan få plass på førstelaget, og det er ikke lenger medalje til alle. Noen innser med sorg sine egne begrensninger, og barnedrømmer brister.
  • Frafallet starter her. Er det treneren, foreldrene eller utøveren selv som har de største ambisjonene?
  • Stor grad av dugnadsinnsats fra trenere og foreldre holder idretten i gang. Men noen idretter koster mye også i rene penger, og spørsmålet blir hvem som har råd til å satse.
  • Hva motiverer våre unge håpefulle? Heiarop eller kjeft fra sidelinja?

Kilde NRK


wau

Historien om Jake Gibb (Team USA)

Jake Gibb (født 6. februar 1976) er en sandvolleyballspiller som representerte USA under Sommer-OL 2012 i London. I 2010 fikk han diagnosen testikkelkreft under oppkjøringen til London-OL.Han opplevde føflekkreft og fikk dette fjernet fra venstre skulder i 2002. I dette nærgående videoportrettet snakker han åpent om sine opplevelser knyttet til dette.

Sammen med sin partner Sean Rosenthal ble Jake Gibb slått ut i kvartfinalen i London 2012 og duoen fikk dermed 5. plass, samme plassering som de to oppnådde fire år tidligere i sommer-OL i Beijing.

I en idrett som normalt har vært dominert av USA og Brasil er det verdt å merke seg at tre av semifinalelagene på herresiden kom fra Europa og tyske Julius Brink og Jonas Reckermann tok gullet. Jake Gibb og Sean Rosenthal spilte sammen i årene 2006-2012 men begge har nå nye partnere.

Jake Gibb, USA

Jake Gibb, USA


wau

Kort, klar og konkret

Sirkel

Hvis du gir deg selv plass rent fysisk, altså ikke står midt i flokken, så signaliserer dette høy status.

Hva er god undervisning? Klar tale, kroppsspråk, velbegrunnet ros og ris er noen av elementene danske Christian Knudsen her peker til.

Verken trener eller utøver er i tvil om når treningen går bra – eller når den går galt. Men hva var det som gjorde forskjellen? Var barna bare umulige i dag eller gjorde treneren noe som inviterte dem til å være det? Mange ulike faktorer spiller inn hvis du ønsker å gjøre en god treningsøkt. Christian Knudsen underviser bevegelse på Jysk Pædagogseminarium og har gjort en mellomfagsoppgave på feilretting og instruksjon.

– Vi snakker for lenge og for mye. Da hopper noen av og blir forvirret. Det kan godt være at ting går bra, men det skyldes ofte ikke treneren, men velvilje fra deltakerne. Prøv å gi instruksjonen i tre viktige setninger, råder Knudsen.

– De færreste forstår mer enn tre instruksjoner av gangen. Og prøv så langt som mulig å demonstrere øvelsen. Er det en lek så vis den, sier han.

– Man kan spare mye tid gjennom å forberede sin trening grundig. Sett opp fire kjegler så trenger du ikke forklare hvor stor banen er. Del gruppen inn i lag fra starten av slik at det ikke blir uro. Sørg for at eventuelle rekvisitter er tatt frem og ha ballene tilgjengelige slik at du unngår uro når du skal hente ting.

Velg dine ord

Ordene du velger i din undervisning viser tydelig hva du selv tenker om trening. «Vi må jo varme opp» eller «Vi skal bare gjøre denne øvelsen før dere får lov til å spille ekte volleyball» signaliserer bare at dette bør overstås. Da kan man ikke forvente den store entusiasmen blant deltakerne. Det er en god idé å bruke bilder og metaforer i språket. Det kan være lettere å overføre et enkelt bilde av en bevegelse for kroppen enn ord. I stedet for å si at vi skal forme en trekant med tommel og pekefinger og plassere hendene over hodet for et fingerslag, kan du si «tenk deg at du holder en halvannen-liter cola i hendene og skal tømme flaskens innhold i pannen».

– Metaforer har en mektig kraft, de fører deltakeren inn i en bestemt tenkning. Metaforer kan dessverre også gi negative konsekvenser. Hvis en trampolinehopper har problemer med å holde kroppen strak, kan jeg si, «Vær som en soldat». Men da blir noen ganger kroppen alt for stiv. Soldatbildet fungerer ikke. Så man bør velge sine metaforer med omhu, sier Christian Knudsen.

Bruk sansene

I tillegg bør du sørge for å være spesifikk. Ros og ris er ikke verdt mye med mindre du spesifikt sier hva som var bra eller dårlig. I stedet for å si «Det var en bra smash», kan vi bruke sansene og fortelle hva vi så: «Nå fikk du god bevegelse i armene slik at du kom høyere før du slo ballen» eller «Nå så jeg ingen bevegelse i håndleddet og ballen ble slått ut».

Det krever sitt å huske hvordan utøveren smashet på forrige treningsøkt, og det blir ikke lettere om det er 20 på laget. Men utviklingen skjer i bitte små skritt – og det er flott for en utøver å finne ut at man faktisk har lært noe, og også få en forsikring om at treneren har merket seg fremgang.

Vi snakker i koder

Som nybegynner i en idrett føler du deg ofte klønete. Både fordi man ikke er så god ennå, og spesielt fordi du ikke forstår språket. Vi snakker i kode. For en trent volleyballspiller er det ikke noe mystisk i at noen roper «gratis», «bak ballen», eller «rop». Men en turner eller svømmer vil være koblet fra, vilkårene krever man vet hva ordene betyr; at du kjenner koden.
– Mye veiledning hjelper kun de som allerede kjenner kodene, og det er en synd fordi det utestenger flere. Og det er ofte disse som virkelig kunne hatt nytte av instruksjonen, bemerker Christian Knudsen. – Problemet er at trenerne har vokst opp med sin idrett og selv forstår koden.

Så det er ikke bare å forklare hva du gjør når du «flakker» er serve. Man kunne kanskje i stedet snakket om at ballen ikke roterer forover eller bakover i luften når serven er slått. Da unngår du bruk av en kode.

Markører

Selv bruker Christian Knudsen markører i sin undervisning. Han samler for eksempel alltid sitt team i midtsirkelen i hallen når de begynner og når de slutter, og det er også der han gir sine instruksjoner underveis i treningsøkta. I begynnelsen gjorde han et poeng av å gjøre den samme nedadgående bevegelse med hendene når de skulle sitte i sirkelen, men nå vet elevene hva bevegelsen betyr, så når han gjør bevegelsen så går de til sirkelen. I volleyball er det ikke uvanlig at en instruktør plutselig roper «10, 9, 8 ….osv» – da skal spillerne hente alle løse baller i lokalet og plassere de i kurven før instruktøren har kommet til null i nedtellingen.

Det er viktig å gi en klar indikasjon på at nå kommer det instruksjon og at spillerne nå må være oppmerksomme for å vite hva de skal gjøre, sier Knudsen, og legger til at markørene gir en felles følelse av at de gjør noe sammen. Markøren betyr derfor at Christian Knudsen med en enkel håndbevegelse får utført mange oppgaver; han samler utøverne i sirkelen og indikerer samtidig at de skal være oppmerksomme og stille.

– Innenfor teatersport arbeider vi med høystatus og lavstatus, noe som vi også kan bruke som instruktører. Som trener må du anta høy status og stå fast på at det er du som har retten til å snakke. Så hvis noen andre snakker så kan jeg gjerne vente til det blir ro. Hvis du gir deg selv plass rent fysisk, altså ikke står midt i flokken, men litt bort fra gruppen, snakker rolig og i et normalt toneleie, har en rolig fremtoning og ikke gjør for mange bevegelser, så signaliserer dette høy status, sier Christian Knudsen. Han fortsetter: – Hvis du spiller på høy status så får du det, fordi folk kjenner signalene og reagerer på dem. Men hvis du ikke får folk sammen og må rope og skrike for at alle skal høre hva du sier, signaliserer du en lav status. Og folk reagerer deretter.

– En annen måte å heve sin status er å være høyere enn de deltakerne, for eksempel ved å sette seg opp på huk hvis resten av deltakerne sitter på rumpa, eller står opp. Men det krever en vurdering av om du ønsker å være en overlegen autoritet, sier Christian Knudsen. – Både som trener og som forelder må du noen ganger reflektere – ville jeg likt å bli behandlet selv slik som jeg behandler disse utøverne. Du må være bevisst hva du er ute etter og velge din form deretter. Hvis du vil ha deltakelse fra barna på laget må du også signalisere at det er greit å være uenig med treneren.

Se Kilde

Christian Knudsen

Christian Knudsen


wau