«Den coachende treneren – om å coache begynnere», den første av fire bøker i serien «Den coachende treneren», handler om det å være trener for dem som nylig har startet med idrett.
Den coachende treneren – om å coache nybegynnere
- Forfatter: Frank E. Abrahamsen og Erlend O. Gitsø
- Sider: 80 fysisk (40 med faglig innhold)
- ISBN: 9788272862403
- Utgivelsesår: 2014
I mars 2014 kom den første i en serie på fire bøker som følger trenerløypa i Norges idrettsforbund:
Bok 1 – BEGYNNERE (utgitt mars 2014)
Bok 2 – VIDEREKOMNE (utgis i løpet av 2014)
Bok 3 – DE SOM SATSER (før sommeren 2015)
Bok 4 – TOPPIDRETTSUTØVERE (våren 2016)
Hva får du
En ting jeg normalt ikke tenker på når jeg kjøper en bok er sideantall. Det er imidlertid umulig å ikke reflektere over at det faktisk bare er halvparten av bokens 80 sider som har faglig innhold. Resten er til egne notater og kildehenvisninger (utelukkende referanser til andre bøker, ingen internettreferanser).
Skaff deg en notatbok eller noter bakerst i denne boka. La dette bli «trenerdagboka» di. (Den coachende treneren – s. 10)
Fakta: Du får 40 sider fagstoff. 22 sider til egne notater.
Bokens innhold er fordelt på fire kapitler:
- Den coachende treneren – den lærende utøveren (10 sider)
- Motivasjon (14 sider)
- Kommunikasjon (10 sider)
- Veien videre (6 sider)
– Man erfarer fortsatt at trenere for denne målgruppen er for resultatorienterte. Vi ønsker å gi trenere et arbeidsverktøy for hvordan man kan tenke langsiktig i arbeidet med barn og unge i idretten. Vi håper trenerne tar med seg boka ut på feltet og noterer underveis, sier Frank Abrahamsen som er ansvarlig for trenerutdanningen på Norges idrettshøgskole og ansatt ved Olympiatoppen. (Sitat fra forfatteren på boklanseringen)
Det er liten tvil om at boken kan fungere fint som en notatbok. Spørsmålet er om boken er det verktøyet du trenger for å bli en trener i vekst.
Kapittel 1 – Coaching og læring
Hvis trenerrollen er praktisk så er rollen som ung idrettsutøver enda mer praktisk. Det handler mer om å gjøre enn om å tenke. Men det henger tett sammen. Leseren får noen innspill rundt selvrefleksjon og praktisk erfaringslæring.
… trenerens tro på at enhver utøver har potensial for utvikling i seg, og at alle mennesker kan utvikle seg i den retningen de selv bestemmer. (Den coachende treneren – s. 12)
Coaching handler mye om å påvirke tenkemåter hos utøvere slik at vi fremmer læring. Fra «dømmende» til «lærende» tenkemåte. Redselen for å mislykkes hindrer utøvere i å nå sitt potensiale. Det er spesielt viktig at du som trener ikke er med på å begrense utøveres tanker om seg selv. Kapittelet avsluttes med se-deg-selv-i-speilet-øvelsen: Nå har du fått noen ideer – hva skal du gjøre nå? (hint: skriv det ned på notatsidene).
Kapittel 2 – Motivasjon
Boken hevder motivasjon er et av idrettens mest misforståtte begreper. Trenere som ikke ser ønsket fremgang hos sine utøvere kan lett slenge ut «hun har mistet motivasjonen». Å ha det gøy topper omtrent alle spørreundersøkelser rettet mot barn og ungdom og motivasjon. Andre ting er å være sammen med venner og lære nye ting.
… gi påfyll til det som motiverer mest hos hver utøver, fordi det skaper den energien som trengs. (Den coachende treneren – s. 22)
Indre og ytre motivasjon forklares og det diskuteres litt rundt motivet for å drive idrett – mestringsorientert eller resultatorientert. Target-modellen for å skape et utviklende miljø presenteres. Faktorer som sosialt miljø, tilhørighet og selvstendighet omtales og boken penser inn på begreper som relativ alderseffekt – hvordan utøvere kan bli behandlet forskjellig basert på biologisk alder.
Kapittel 3 – Kommunikasjon
Coaching er en verktøykasse vi kan benytte oss av for å utvikle oss selv og andre (Den coachende treneren – s. 11)
Kommunikasjonsverktøy står sentralt i dette kapittelet i følge innledningen. Som trener jakter du etter god kommunikasjon – når både avsender og mottaker har samme forståelse av budskapet. Forventninger, empati, mål og samhandlingsregler blir kort omtalt. Selve verktøyene for kommunikasjon har jeg litt problemer med å finne selv om jeg blar frem og tilbake mellom de ti sidene. Det nærmeste jeg kommer er dette sitatet:
Det som skaper størst forpliktelse, er å stille spørsmål og parafrasere (fortelle tilbake med egne ord det du hørte og la merke til, for å sjekke om du har forstått riktig det utøveren din forteller deg). (Den coachende treneren – s. 47)
Kapittel 4 – Veien videre
Her er det noen innspill rundt hvordan man kan håndtere diskusjoner og konflikter med spillere og eventuelt foreldre. Personlig vil jeg si dette er en forlengelse av kapittelet om kommunikasjon. Til slutt litt oppfordring til selvrefleksjon rundt egen praksis og referanse til et treffende sitat:
… ten years of coaching without reflection is simply one year of coaching repeated ten times (Gilbert og Trudel 2006)
Min konklusjon
Personlig liker jeg bokens kapittel om motivasjon best. Gevinstene ved å fokusere på utviklingsprosessen og samtidig ha det gøy er oppsummert på en effektiv og inspirerende måte. Innledningen på boken understreker hvor viktig det er å reflektere over egen adferd og setter av en tredel av sideantallet til notater for å understreke dette poenget.
Årsaken til at jeg kjøpte boken henger sammen med mitt ønske om å bli en bedre trener. Jeg tror enhver trener trenger vesentlig mer faglig påfyll enn det som presenteres i boken. Jeg sitter igjen med en følelse av at boken egner seg bedre som en ressurs knyttet til en workshop enn et selvstendig bokverk. For å sette treneren i stand til å utføre sitt trenerengasjement på en god måte med barn og ungdom tror jeg med fordel kan ha mange flere og konkrete tips. Eksempeldialogene i boken mellom trener og utøver virker ikke helt troverdige for meg. At Hakim (8 år) siteres «det er så kjedelig å terpe når jeg ikke er god» føles ikke helt i tråd med de yngste utøverne jeg har vært i kontakt med. De yngste lar seg ledes i langt større grad med visuelle hjelpemidler og gjennom å lede utøverne inn i tilpassede øvelser der de opplever mestring.
Kapittelet om kommunikasjon er ikke spesielt godt. Det er vel strengt tatt kun en-til-en samtaler som omhandles i noe særlig grad. Sosiale medier og epost er vel strengt tatt også verktøy vi bør reflektere litt rundt bruken av. I det minste hvis vi snakker om kommunikasjon med foreldre. I lagidretter er det også helt vanlig med spillermøter og klubbmøter er normalt i ethvert idrettslag. Alt dette bør ses på som viktige arenaer for kommunikasjon.
Det er også noen ting jeg stiller meg litt undrende til i boken. F.eks. skal vi ikke gi ros i plenum: «Å gi tilbakemelding i plenum kan fort skape sosialt press og rette oppmerksomheten mot sammenligning på bekostning av utvikling. Gi derfor ros og ris hovedsakelig til enkeltutøvere i en-til-en situasjoner» (Den coachende treneren – s. 25). Det er ikke vanskelig å finne støtte i øvrig litteratur for at problemer bør tas opp direkte med den det gjelder men når det gjelder ros så er det bred støtte for å gi dette i plenum. Da kan rosen fungere som en gulrot for andre som også ønsker ros.
Jeg sitter også igjen med en følelse av at boken er et bestillingsverk og at første halvdel er ganske godt behandlet men at det dabber av ganske mye etter hvert og avsluttes med 22 blanke notatsider. For å bruke bokens egne begreper vil jeg anta boken er skrevet basert på ytre motivasjon (skrevet for å oppnå en form for belønning). Jeg savner det brennende engasjementet for et tema som jeg ofte kan oppleve når jeg leser lærebøker skrevet av personer som brenner for et tema.
Til slutt vil jeg trekke frem et sitat jeg mener står helt sentralt i coaching av barn og ungdom men som boken ikke behandler særlig spesifikt:
“I’ve learned that people will forget what you said, people will forget what you did, but people will never forget how you made them feel.”
― Maya Angelou
Jeg har dessverre ingen følelse av at «Den coachende treneren» blir min notatbok i tiden fremover og håper på en bedring i fortsettelsen av serien. Men som en første introduksjon til trenerrollen i relasjon til nybegynnere så kan jeg godt anbefale deg å lese den. Det tar ikke mange timene å komme igjennom de 40 sidene og med en positiv innstilling er det umulig å ikke lære noe av boken.
Antero Wallinus-Rinne (f.v), Frank Abrahamsen, Erlend Gitsø, og Brynjar Saua. Foto: Geir Owe Fredheim
Klikk her for artikkel om «Den coachende treneren» på NIF sine sider
Klikk her for å kjøpe boka
VolleyVekst 