Hvis du gir deg selv plass rent fysisk, altså ikke står midt i flokken, så signaliserer dette høy status.

Hva er god undervisning? Klar tale, kroppsspråk, velbegrunnet ros og ris er noen av elementene danske Christian Knudsen her peker til.

Verken trener eller utøver er i tvil om når treningen går bra – eller når den går galt. Men hva var det som gjorde forskjellen? Var barna bare umulige i dag eller gjorde treneren noe som inviterte dem til å være det? Mange ulike faktorer spiller inn hvis du ønsker å gjøre en god treningsøkt. Christian Knudsen underviser bevegelse på Jysk Pædagogseminarium og har gjort en mellomfagsoppgave på feilretting og instruksjon.

– Vi snakker for lenge og for mye. Da hopper noen av og blir forvirret. Det kan godt være at ting går bra, men det skyldes ofte ikke treneren, men velvilje fra deltakerne. Prøv å gi instruksjonen i tre viktige setninger, råder Knudsen.

– De færreste forstår mer enn tre instruksjoner av gangen. Og prøv så langt som mulig å demonstrere øvelsen. Er det en lek så vis den, sier han.

– Man kan spare mye tid gjennom å forberede sin trening grundig. Sett opp fire kjegler så trenger du ikke forklare hvor stor banen er. Del gruppen inn i lag fra starten av slik at det ikke blir uro. Sørg for at eventuelle rekvisitter er tatt frem og ha ballene tilgjengelige slik at du unngår uro når du skal hente ting.

Velg dine ord

Ordene du velger i din undervisning viser tydelig hva du selv tenker om trening. «Vi må jo varme opp» eller «Vi skal bare gjøre denne øvelsen før dere får lov til å spille ekte volleyball» signaliserer bare at dette bør overstås. Da kan man ikke forvente den store entusiasmen blant deltakerne. Det er en god idé å bruke bilder og metaforer i språket. Det kan være lettere å overføre et enkelt bilde av en bevegelse for kroppen enn ord. I stedet for å si at vi skal forme en trekant med tommel og pekefinger og plassere hendene over hodet for et fingerslag, kan du si «tenk deg at du holder en halvannen-liter cola i hendene og skal tømme flaskens innhold i pannen».

– Metaforer har en mektig kraft, de fører deltakeren inn i en bestemt tenkning. Metaforer kan dessverre også gi negative konsekvenser. Hvis en trampolinehopper har problemer med å holde kroppen strak, kan jeg si, «Vær som en soldat». Men da blir noen ganger kroppen alt for stiv. Soldatbildet fungerer ikke. Så man bør velge sine metaforer med omhu, sier Christian Knudsen.

Bruk sansene

I tillegg bør du sørge for å være spesifikk. Ros og ris er ikke verdt mye med mindre du spesifikt sier hva som var bra eller dårlig. I stedet for å si «Det var en bra smash», kan vi bruke sansene og fortelle hva vi så: «Nå fikk du god bevegelse i armene slik at du kom høyere før du slo ballen» eller «Nå så jeg ingen bevegelse i håndleddet og ballen ble slått ut».

Det krever sitt å huske hvordan utøveren smashet på forrige treningsøkt, og det blir ikke lettere om det er 20 på laget. Men utviklingen skjer i bitte små skritt – og det er flott for en utøver å finne ut at man faktisk har lært noe, og også få en forsikring om at treneren har merket seg fremgang.

Vi snakker i koder

Som nybegynner i en idrett føler du deg ofte klønete. Både fordi man ikke er så god ennå, og spesielt fordi du ikke forstår språket. Vi snakker i kode. For en trent volleyballspiller er det ikke noe mystisk i at noen roper «gratis», «bak ballen», eller «rop». Men en turner eller svømmer vil være koblet fra, vilkårene krever man vet hva ordene betyr; at du kjenner koden.
– Mye veiledning hjelper kun de som allerede kjenner kodene, og det er en synd fordi det utestenger flere. Og det er ofte disse som virkelig kunne hatt nytte av instruksjonen, bemerker Christian Knudsen. – Problemet er at trenerne har vokst opp med sin idrett og selv forstår koden.

Så det er ikke bare å forklare hva du gjør når du «flakker» er serve. Man kunne kanskje i stedet snakket om at ballen ikke roterer forover eller bakover i luften når serven er slått. Da unngår du bruk av en kode.

Markører

Selv bruker Christian Knudsen markører i sin undervisning. Han samler for eksempel alltid sitt team i midtsirkelen i hallen når de begynner og når de slutter, og det er også der han gir sine instruksjoner underveis i treningsøkta. I begynnelsen gjorde han et poeng av å gjøre den samme nedadgående bevegelse med hendene når de skulle sitte i sirkelen, men nå vet elevene hva bevegelsen betyr, så når han gjør bevegelsen så går de til sirkelen. I volleyball er det ikke uvanlig at en instruktør plutselig roper «10, 9, 8 ….osv» – da skal spillerne hente alle løse baller i lokalet og plassere de i kurven før instruktøren har kommet til null i nedtellingen.

Det er viktig å gi en klar indikasjon på at nå kommer det instruksjon og at spillerne nå må være oppmerksomme for å vite hva de skal gjøre, sier Knudsen, og legger til at markørene gir en felles følelse av at de gjør noe sammen. Markøren betyr derfor at Christian Knudsen med en enkel håndbevegelse får utført mange oppgaver; han samler utøverne i sirkelen og indikerer samtidig at de skal være oppmerksomme og stille.

– Innenfor teatersport arbeider vi med høystatus og lavstatus, noe som vi også kan bruke som instruktører. Som trener må du anta høy status og stå fast på at det er du som har retten til å snakke. Så hvis noen andre snakker så kan jeg gjerne vente til det blir ro. Hvis du gir deg selv plass rent fysisk, altså ikke står midt i flokken, men litt bort fra gruppen, snakker rolig og i et normalt toneleie, har en rolig fremtoning og ikke gjør for mange bevegelser, så signaliserer dette høy status, sier Christian Knudsen. Han fortsetter: – Hvis du spiller på høy status så får du det, fordi folk kjenner signalene og reagerer på dem. Men hvis du ikke får folk sammen og må rope og skrike for at alle skal høre hva du sier, signaliserer du en lav status. Og folk reagerer deretter.

– En annen måte å heve sin status er å være høyere enn de deltakerne, for eksempel ved å sette seg opp på huk hvis resten av deltakerne sitter på rumpa, eller står opp. Men det krever en vurdering av om du ønsker å være en overlegen autoritet, sier Christian Knudsen. – Både som trener og som forelder må du noen ganger reflektere – ville jeg likt å bli behandlet selv slik som jeg behandler disse utøverne. Du må være bevisst hva du er ute etter og velge din form deretter. Hvis du vil ha deltakelse fra barna på laget må du også signalisere at det er greit å være uenig med treneren.

Se Kilde

Christian Knudsen